Trivelig og sympatisk fra Norgesvennen Josh Groban
Josh Groban
En leken, uhøytidelig, ledig og avslappet Josh Groban,som elsker sin jobb, koser seg med sitt publikum og gir rundhåndet av seg selv. Man skjønner at han koser seg og det smitter.
Josh Groban har ikke noe overdådig scenerigg. Musikken og sangen er det som teller. Han leverer romantikk, humørfylt småprat og smektende musikk. Forbausende lite pompøst denne gang. Et lite, eminent orkester med strykere og blås, bass, gitar og to sett med rytmemaker og en sanger i det gode lynne. Etter at orkestret har åpnet, setter mannen seg ved pianoet og gir oss ”Changing Colours”, ”February Song” og ”You are Loved (Don’t give up)”. Så er det tid for italienske ”Oceano”, etterfulgt av spanske ”Alejata” og det er som om stemmen får et ekstra trykk.
Han har en egen flyt i stemmen som går rett i hjertet på en mengde bankende pikehjerter av alle aldre. Kveldens høydepunkt er nok for mange, ”Mi Mancherai”, akkompagnert av en ensom fiolin og piano. Da er det som om noe spesielt skjer og de berømmelige nakkehårene reiser seg. Josh Groban er flink til å veksle mellom stemninger og virkelig funky blir det når han trår til med ”Machine”, hvor en slags trippel trommesolo er innlagt. Her får han vist at han også kan bruke hendene, ikke bare fylle våre ører med fløte.Groban er heller ikke uberørt med det som skjedde i landet den 22. juli og synger en gripende enkel versjon av ”To where you are”. ”You raise me up” var selvsagt med, likeså ”Per Te”, og det hele avsluttes med Chaplins ”Smile”. Kvelden ble noe annerledes enn forventet, i positiv forstand.
Legg til denne siden i favoritter
